DET FINNES INGEN KLIMAKRISE

Klimaforskningen må bli mindre politisk, mens klimapolitikken må bli mer vitenskapelig. Spesielt må forskere legge vekt på at deres modeller ikke er resultatet av magi; datamodeller er laget av mennesker. Det som kommer ut av dem, er knyttet til hva teoretikere og programmerere legger inn: hypoteser, forutsetninger, koblinger, parametrisering, stabilitetshindinger, og så videre. Dessverre er mange av disse forutsetningene uuttalt.

Å tro på resultatene av klimamodeller, innebærer å tro på hva klimamodellørene legger inn. Dette er et sentralt og grunnleggende element i dagens klimadebatt. Klimaforskningen har degenerert til en diskusjon om tro, og ser bort fra sunn og selvkritisk vitenskap. Vi må fri oss fra vår naive tro på de umodne klimamodellene. I framtiden må klimaforskningen legge langt mer vekt på den empiriske forskningen.

DET FINNES INGEN KLIMAKRISE

Et globalt nettverk med mer enn 840 forskere og fagfolk har laget dette viktige oppropet. Klimaforskningen må bli mindre politisk, og klimapolitikken mer vitenskapelig. Forskere må åpent fortelle om usikkerhetene og overdrivelsene i sine framtidsutsikter om global oppvarming. Politikere må objektivt fortelle om fordelene og ulempene med å tilpasse seg en svakt varmere klode, men også de reelle kostnadene og de tenkte fordelene med klimapolitiske tiltak.

Naturlige så vel som menneskelige faktorer skaper oppvarming

Klodens geologiske arkiv viser oss at klimaet har variert så lenge planeten har eksistert. Det har vært kalde og varme perioder. Den lille istiden sluttet så sent som i 1850. Det er derfor ingen overraskelse at vi nå opplever en periode med oppvarming. Kun et lite mindretall av fagfellevurdert forskning forteller at denne oppvarmingen i hovedsak skyldes mennesket.

Oppvarmingen går mye langsommere enn forutsatt

Kloden har opplevd en oppvarming som er mindre enn halvparten av forutsatt, og med mindre enn halvparten av det vi kan forvente med basis i menneskeskapt klimadriv og strålingsbalanse. Det forteller oss at vi befinner oss svært langt unna å forstå klimaendringene.

Klimapolitikken hviler på utilstrekkelige modeller

Klimamodellene har en rekke mangler, og er ikke i nærheten av å være gode politiske redskaper. De overdriver høyst sannsynlig virkningene av slike drivhusgasser som CO2. I tillegg ser de bort fra at økningen av CO2 i atmosfæren har store fordeler.

CO2 er mat for planter, og utgangspunktet for alt liv på kloden

CO2 er ikke forurensning. Det er grunnlaget for alt liv på vår planet. Fotosyntesen er en velsignelse. Mer CO2 er helt avgjørende for naturen. Mer karbondioksid i atmosfæren har gitt økt plantevekst, og gjort kloden grønnere. Det gjelder også for landbruket, og har ført til økninger i verdens avlinger av mat.

Global oppvarming har ikke ført til flere naturkatastrofer

Det finnes ingen statistiske bevis for at global oppvarming har ført til flere og mer intense orkaner, flommer, tørke eller liknende naturkatastrofer. Snarere er det slik at klimapolitikken både er skadelig, og kostbar. For eksempel er det slik at vindturbiner dreper fugler og insekter, mens palmeoljeplantasjer ødelegger biomangfoldet og regnskogene.

Klimapolitikken må respektere vitenskapelige og økonomiske realiteter

Det finnes ingen klimakrise. Det er derfor ingen grunn til panikk eller alarm. Vi advarer mot det skadelige og urealistiske målet om nullutslipp av CO2 i 2050. Vi har mer enn nok tid til å tilpasse oss, og tenke nytt. Målet for internasjonal politikk må være å skaffe pålitelig og rimelig energi, tilgjengelig hele tiden, og over hele kloden

Epilog

Verdens klimadeklarasjon (WCD) har brakt en stor gruppe kompetente forskere fra hele verden sammen[1]. Den store mengden kunnskap og erfaring fra denne gruppen har vært grunnleggende for å komme fram til et balansert, saklig og objektivt, og kunnskapsrikt syn på klimaendringer.

Fra nå av skal gruppen fungere som et globalt kunnskapsrikt klimaråd. Dette CLINTEL-rådet kommer til å gi faglige vurderinger på spørsmål om klimaendringer og energidekning, til både regjeringer og selskaper over hele kloden.

Liste over underskrivere er gitt på en pdf.

[1] Det er ikke antallet som betyr noe, men kvaliteten på argumentene!

Underskriverne

1. Ivar Giaever, Nobel Laureate Professor, Nobel Prize Winner in Physics, Emeritus Professor of the Rensselaer Polytechnic Institute, Chief Technology Officer of Applied Biophysics Inc., Fellow of the American Physical Society; Honorary WCD Ambassador
2. Morten Jødal, Biologist, Former Employee of the Norwegian Research Council and the Centre for the Development and Environment at the University of Oslo; WCD Ambassador
3. Gunnar Abrahamsen, Professor Emeritus Soil Science, University of Life Sciences
4. Stein Sorlie Bergsmark, Phycisist, Former Head of Renewable Energy Studies Programmes, University of Agder
5. Reidar Borgstrøm, Professor Emeritus in Fishbiology and Nature Conservation, University of Life Sciences
6. Jon Gulbrandsen PhD, Biologist, Associate Professor NOFIMA and NOAA (USA)
7. Rögnvaldur Hannesson, Professor Emeritus, Norwegian School of Economics
8. Geir Hasnes, Adjunct Associate Professor, Institute of applied Cybernetics, Norwegian University of Science and Technology
9. Martin Torvald Hovland, Geophysical and Geological Advisor, Former Lecturer at University of Tromsø
10. Ole Humlum, Professor Emeritus in Physical Geography, University of Oslo
11. Dr. Ing. Hans Konrad Johnsen, Dr. Ing.
12. Arnfinn Langeland, Professor Emeritus Biology, Norwegian University of Science and Technology
13. Willy Nerdal, Professor of Chemistry, University of Bergen
14. Elen Roaldset, Emertitus Professor in Geology, University of Oslo, Former Director of Natural History Museum Oslo, Professor at Norwegian University of Science and Technology
15. Ulf Torgny Rock, Master of Chemical Engineering, Norsk Hydro
16. Håkon Gunnar Rueslåtten, Geological Researcher, Trondhheim
17. Tom V. Segalstad, Associate Professor Emeritus of Geochemistry, University of Oslo
18. Jan-Erik Solheim, Professor Emeritus Astrophysics, University of Tromsø – The Arctic University of Norway
19. Jørgen Stenersen, Professor Emeritus Eco-Toxicology, University of Oslo